Det var en gang der hvor himmelen og havet møtes på ei lita vakker øy at en liten hvit fugl hadde slått seg til. Det var ikke det at øya ikke var flott; den var frodig og grønn med de vakreste blomster og den bugnet av frukt og bær. Men den lille isfuglen hadde søkt tilflukt der for å kunne være alene. Det var heller ikke det at isfuglen likte så godt å være alene. Egentlig trivdes den godt blant andre fugler og dyr, den likte å høre fuglesang og å ha liv og røre rundt seg. Det hadde seg slik at isfuglen ble så redd når den var sammen med de andre. Hver gang den åpnet nebbet for å synge, var det en annen fugl som var raskere. Og hver gang den skulle til å snappe til seg et bær eller en liten flue, kom en av de større fuglene og tok den. MEN DET VAR IKKE DET VERSTE. Det verste var at når isfuglen endelig tok mot til seg for å spørre om ikke en av de andre fuglene kunne sette seg litt nærmere eller om noen ville fly en tur sammen med den, så var det ingen som hørte. Da ble isfuglen så lei seg at den bestemte seg for å aldri spørre mer. Og fordi den ble mer og mer ensom sammen med de andre, bestemte den seg en dag for å dra til et sted hvor det ikke var noen andre fugler. Les Mer....